Husk smådyrene og småfuglene!

Nå har vi spist godt, pakket opp presanger, kost oss verre. Vi har også husket på småfuglene med fuglefrø og nek, kanskje?

Det er ikke alle som kan mate småkrekene, men de som kan, gjør en innsats. Jeg husker da jeg begynte. Flyttet hjem fra byen, tenkeår på hytta - mata småfugler - kjøpte fuglebok!

Før det visste jeg bare om store fugler som skjur, måse, kråke, ja, og så var det småfuglene, eller tittingene, som de sa hjemme. Men de var jo forskjellige! Og de hadde navn! Og de hadde ulike lyder! Du verden! Den illsinte dompapkjerringa som jagde alle unna, uten kanskje mannen sin, men han gikk nå på nåde, han og. Og jeg lærte meg de sørgmodige fløytetonene til dompapen, vi kunne prate lenge med hverandre uten at jeg så den.

Det var bjørkefinken, grønnmeisen, gråspurven, jernspurven, ja, og så kjøttmeisen, da! Han var allesteds nærværende, og hans signaler trengte til slutt i min hjerne: "Kort-kort-laang-laang-laang" Det var fare på ferde-signalet! Og:"En-to-tre-fiire" med fii i dypere toneleie enn resten, det betød: Faren over!

Sjeldnere så jeg ekornet, men det var der! Og ekornet hos min tante var spesielt. Ett år hadde det unger i fuglekassa over verandaen. Og en vakker dag skulle den antagelig flytte til annen bopel, som ekorn gjør. Men først kom den med en unge ned fra fuglekassa, la den ned for føttene til en overrasket tante, før den forsvant med ungen opp i skogen. Det samme gjentok seg med alle ungene! Det var som om den sa: Se, dette er mine barn, du får mate dem også, som du har matet meg! Jeg stoler på deg.

Derfor laget jeg dette stiliserte ekornet en gang jeg var sterkere i fingrene! Det er et flott og intelligent dyr! Og det er oppfinnsomt for å få tak i mat som er tiltenkt for eksempel fugler!