Sametingsrådets krav

Dette er enn snipp av fjordarmen

Burfjord i Kvænangen.

(Bilde fra 2004.)

Her har det bodd folk med finsk 

og svensk avstamning, 

her har bodd sjøsamer og nordmenn,

alle i skjønn forening på tross av

myndighetenes krav om fornorskning.

Noen snakket to av språkene, men 

folketellingene viser også at mange 

snakket finsk, samisk og norsk!

Såpass viktig var det å kunne bo her,

man måtte kunne kommunisere!

Ja, og alle hadde den samme rett til 

å fiske i denne fjorden!

Nå ser jeg på tekst-TV at 

sametingsrådets arbeidsgruppe vil ha 

historiske fiskerettigheter for sjøsamer.

Hva er det????

Aldri har noen spurt hvilken etnisitet 

du hadde om du dro ut på fjorden for å 

hente en kokning med fisk, eller om 

du ville fiske til å henge på hjell til

magre tider, aldri!

Så hvorfor er Sametinget så på hugget 

med dette kravet?

De "ordentlige samene" (som har rein) 

syns rettigheter til de "ikke ordentlige samene"

(som bor/bodde langs kysten) 

kan være bra å ha med når de skal 

herske over land og vann her i landet.

Det er ikke nok at de kan stoppe et hvert

forsøk på å bygge små moloer, små

kraftverk, veier i Troms og Finnmark.

Ingen kan gjøre noe uten at Sametinget

 har sagt sitt. 

(Jeg er redd for at vi skal bli fordrevet!"

Tenk, jeg har ikke rett til å gjerde 

inn eiendommen min, var det en 

lov-viter som fortalte meg!

Men jeg gjerder hvor jeg vil, på egen jord!)

Sametinget vil ha nye rettigheter til 

fjordene, så havet, så til oljen!

Og jeg stakkar som trodde at alt 

dette var vårt?

Jeg gråter for de ærlige fjellsamenes

skyld, maktbegjæret var ikke hos dem,

og noen av dem lever enda.

Minner i bestemorsboksen

Jeg blogget tidligere min bestemor,

sjøsamekona fotografert sammen

med sine barn og et nabobarn.

Og jeg blogget en boks jeg kjøpte på loppis,

en med plass til fotografi og saker og ting

i eget rom...

Nå har jeg fjernet det som opprinnelig

var i boksen.

Og nå fremstår den som en minne-

boks over min kjære lille bestemor.

Som du ser, er skattene hennes små,

jeg vil fortelle litt om dem og henne...

Fotoet av henne er tatt før hun fikk

grønn stær, en øyesykdom.

Her mater hun en sau med brød.

Det gjaldt å holde sauene tamme.

så de var lette å hente ned fra

fjellet om høsten.

De tingene jeg har etter henne, er små

ting. Hun eide ikke mye utover klærne.

Lommetørkle, små brikker, en duk,

briller, en brosje, ei parfymeflaske

og sytråd...

Parfymeflaska var tom, det var nok en gave,
og hun gjemte på flaska som et minne.
Sytråden hadde uvanlig farge, det var nok
derfor den var holdt utenom syposen.
Jeg har putta inn et lite bilde av henne.




Hun hadde to par briller.Det ene
paret var til å gå ute med, solbriller.
Det var nok legen som trumfet dette
gjennom overfor bestefar, som var knipen
med hva bestemor trengte.




Hun hadde merket lommetørkleet
med navnet sitt. Hun ville ikke miste det.

To små brikker hun hadde sydd av

kraftig bomull og brodert blomster på.

Det ene har store, brune flekker...

Nærbilde...

...igjen.

Fargene har skiftet plass...

Her er en duk bestemor har sydd

av tynt bomullsstoff.

Detaljer...

En blomsterkurv...

Oi, sann, et hull, eller to?

Og hva er dette? En flekk?

Det er vel ikke...?

JA!
Da jeg vasket duken for hånd, løsnet

"flekkene" lett, det var

RUST!

...

Dette er altså grunnen til at jeg

stadig advarer damene mot å la

de rustne, poopulære tingene deres

komme i kontakt med tekstiler.

Får man rust på dem, eter rusten opp tøyet!

...

Dette var bestemor og hennes skatter,

noe ulikt skattene vi har i dag...
...

(Se også sjøsamer på etiketter.)

Skotøy i gamle dager...

Det var ikke bare pappa som brukte komager før krigen!
Disse komagene lå på låven, støvete og stive, under rot og rask.




Sett fra siden kan man studere komagtuppen.
Den var høvelig å stikke under tverrbåndet på skiene.




Forfra, her sees syingen godt.





Hempene, hvor komagbandet ble festet og surret oppover leggen.

Hælen var godt sydd!

Oppi komagen ligger enda det tørre sennegresset som ofte var brukt i stedet for lester, sokker.

Sennegresset ble skåret fra myrene og lagt til tørk.

Etter bruk, når det var skittent, byttet man gress i komagene.

Komagene hadde ikke hull under, så de var ikke utslitt.

Men de var stive, så vi har ikke turt å brekke dem opp, da noe av sømmen vil sprekke.

Er det noen som vet hva man skal gjøre for å gjøre skinnet mykt igjen?

Er jeg en same?

Jeg tar meg en tur til fjæra.
Der er det alltid så godt å tenke, mens bølgene slår mot fjæresteinene og tangen surkler...

Er jeg en same?
Min kjære bestemor var.
Min bror og jeg vokste opp sammen med mamma, pappa, bestemor og bestefar, og var, for alt jeg forstod, norsk.

Nå er det viktig å melde seg inn i samemanntallet, hvis man har besteforeldre som snakket samisk, kan man det.
Står man i samemanntallet, kan man være med på å påvirke.

Bølgene slår.
Vi sitter alle ved det samme havet.

Det jeg nå skriver, er slik JEG føler.
Alle er ikke enige.
Vi har hver vår virkelighet her oppe i trestammersriket, derfor er det så følsomt emne.

***


Jeg er 1/4 same (bestemor), 1/4 kvæn (etterkommer etter finnlender) (bestefar), 1/4 svensk (morfar), 1/4 norsk (mormor).
Men jeg har vokst opp som norsk, jeg føler meg norsk.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal ha en stemmerett eller særrettigheter mer enn Ola Nordmann, bare fordi bestemor ble undertrykket språklig da hun levde. Uretten blir ikke mindre ved at jeg får stemmeretten til sameutvalget.

Noen snakker om at kvænene også må få særrettigheter, hvordan skal det gå?
Hvor lenge er det til svensker, russere, pakistanere osv. også skal ha særrettigheter?

Hvis vi som er blandingsfolk skal ha særretter til alle vi slekter til, kan det bli vanskelig å¨finne ut av.
Enn de stakkarne som bare er nordmenn?

Jeg erkjenner derfor ikke sametinget som et demokratisk organ.
Unnskyld, brodern, og andre som er uenig med meg, men sånn ser jeg det.
Jeg er mot særrettigheter i disse to nordligste fylkene til fjellsamene med sine reinflokker som snart fordriver kystfolk fra sin grunn.

Dette mener jeg, og jeg gråter på min bestemors vegne.
Hun, som sjøsame, ble undertrykket av den norske stat, og også fra mange fjellsamer.
Dette kan vi komme videre på bare ved å ha de SAMME rettigheter.

Sjøsamer

Dette blir et vanskelig innlegg.
Men må jeg, så må jeg.
En blogger sa at hun ikke visste hva sjøsamer var.

Samene i Norge, hvem har ikke sett idylliserte bilder av en same i fargerik kofte ved en rein, og med en gamme eller en lavvo i bakgrunnen.
Slike bilder har mange tatt av samer som har stått ved veien og solgt souvenirer.
Samefolket er todelt, i hvert fall!
Fjellsamer og sjøsamer. (Vi sa fjellfinn og slogfinn, ingen hadde stemplet ordbruken som rasistisk!) (Dessuten heter det Finnmark, ikke Samemark! Har de høye herrer navnebestemmerne tenkt på det?)
Vel, vel, ro ned...
Fjellsamene bor inne på Finnmarksvidda om vinteren med sine rein, og flytter til kysten med dem om sommeren.
Sjøsamene hadde ikke reinflokker, de snakket samisk, og drev med småbruk og fiske.
De finnes langs hele Troms- og Finnmarkskysten den dag i dag, men de fleste kaller seg ikke for samer.

Dette bildet er tatt ca. år 1928.
Det er min bestemor med sine fire barn, pluss en gutt (nr.3), som var sønn til fotografen.
Bestemor var sjøsame.
Hun vokste opp som et av fire barn, og hun snakka bare lappisk (samisk).
Familien snakka også lappisk (samisk), men jeg antar at de også hadde vært nødt til å lære seg norsk, for å få et stykke jord.
I folketellingen av 1865 ser jeg at faren var husmann med jord og fisker.
De hadde 2 kyr, 7 får (sauer), og de hadde satt 1/2 tønne poteter.

Da bestemor skulle begynne på skolen sa hun på lappisk: -Nå skal jeg bli så fin at jeg skal si "skjerekka"!
Det siste ordet var på norsk, og henspeilte på et skap hvor de hadde skår til å henge skjeiene i.

Hun ble med barn med en finnlender fra en familie som hadde flyttet fra hungersnøden i Finland.
Han måtte gifte seg med henne, og de fikk 4 barn.
I denne tiden var det tredeling av folket.
Nr 1: Nordmannen.
Nr.2. Finnlenderen.
Nr.3. Sjøsamen.

Men i vår fjord var det slik at folk lærte seg alle tre språkene, for å kunne samhandle med og forstå hverandre.
Men folk snakket plutselig ikke om at de var samer. Det var mindreverdig. I folketellingene framover kan vi se om etnisitet: Lappisk, rettet til norsk.

Så jeg vokste opp uten å ane. Jeg visste riktignok at bestemor snakket samisk med fjellsamer når hun og jeg møtte dem på veien, men en gang kom også en nabo forbi, og da sa bestemor til fjellsamen: Eg forstår ikke!
Ho ville ikke at naboen skulle vite at hun forstod samisk!
Jeg var lita, og forstod ikke dette.
Men da jeg begynte på høgskolen i Alta, gikk det noen lys opp for meg, og jeg fikk en venninne som var fjellsame. Det var en tid full av åpenbaringer og forståelse.

Pappa ble rasende da jeg begynte å snakke med ham om dette hjemme!
Han hadde blitt ertet nok med at han hadde gått i komager, han ville ikke ha dette om igjen!
Sånn var det i mange hjem under Alta-saka, med folk som satt i kjettinger for å stoppe utbygginga.

Men nå vil ikke mange fjellsamer

erkjenne at sjøsamene er samer.

Det er bare samer med rein som er samer!

Jeg hadde ei venninne i Lahpoluobbal,

ved Kautokeino, hun var same, men også rektor.

Hun ble heller ikke anerkjent som same

mer, siden hun ikke passet sin egen flokk!

Nå vil eliten av fjellsamer ha steder der

sjøsamene har hatt i alle år, ved kysten.

Men ikke for at sjøsamene skal kunne fiske

som før, for de er jo ikke anerkjent!

Nei, men for at de kan ta reinen ned

til nye steder ved kysten, kjøpe hus der

(som de får statsstøtte til), og eie mer jord.

Denne striden vil ikke regjeringen ta i med

ildtang, de sier ja til alt fjellsamene vil.

Hvis ikke, blir de kalt for rasister!

HUFF

Utfordring...

Vivi Aggergaard utfordret meg til å blogge om 7 brune ting som jeg hadde hjemme.
Jeg liker ikke brunt, men det merker jeg ikke når det gjelder keramikk, tre/never og stein!
Da synes jeg det er flott!
I tillegg merker jeg at alle tingene har med kulturer å gjøre...


1)
Denne keramikkfiguren, 11 cm høy, minner meg om de eldste husgudene som er funnet i Midt/Sør-Europa, en slags Moder jord-figur.

2)

Denne keramikkfiguren, 9 cm, stammer fra en annen kultur, kanskje Sør-Amerika?

3 og 4)
Dette er min egen kultur.

Den lille figuren er 5,5cm høy, og er mitt første forsøk på å gjenfortelle min bestemor i keramikk.

Den andre figuren er 12 cm høy, og forestiller bestemor som ung.

Tomrommet illuderer at hun ikke er til mere, men at jeg erindrer hennes ytre.

Jeg laget henne senere i tre (se etikett: trearbeide).

Jeg var 25 år da jeg fikk vite at hun var sjøsame.

Min høyt elskede bestemor hadde skjult det for meg, enda så nær vi var hverandre.

Som hun måtte ha ofret sin tilhørighet!

Hun lærte norsk da hun begynte på skolen!

Generasjonen etter meg, noen, klager over at ingen fortalte dem...

Men ingen fortalte oss heller, vi var voksne da ting begynte å gå opp for oss...

Unnskyld.

Og jeg elsker henne ennå høyt.

5)

Denne indianeren representerer en kultur jeg var veldig opptatt av da jeg var ung.

Figuren er 3,5 cm høy, han ble laget i full fart av en rest leire, brent, påført en slant glasur og brent igjen.

Dette er mange år siden, men han har fulgt meg i utallige flytninger...

6)

Dette er sandroser fra Sahara.

Jeg har plukket dem selv, den gang jeg ung og uforferdet utforsket en annen kultur i Algerie.

For å få tak i dem, måtte jeg kjøre på flate dekk på en sandbunn som jeg ellers ville synke ned i når solen fikk varmet den opp denne morgenen.

Sandroser finnes enkelte steder i ørkenen.

Bare der sanden har et bestemt innhold, vil den krystalliseres om der en sjelden gang kommer regn!

Jeg hadde en unggutt med som guide...

7)

Neverboksen er 4 cm høy.

Den har bunn og lokk av tre, og en skinnløkke som håndtak.

Nevra er sydd sammen med en neverflik.

Boksen er lakket.

Jeg kjøpte den på en stor loppis i Sverige.

Den er eldre enn meg, og den representerer Skandinavias kultur med å bruke trevirke til mange ting, store som små.

...

Jeg utfordrer disse tre til å vise fram 7 brune ting fra sitt hjem:

Bestemor Drillo

Mormonsen

Tovepia