Glade kvinnfolk på hjemstedet etter evakueringen!

En humoristisk flokk på Storeng i

Kvænangen!

De har kledt seg ut!

Bildet er fra like etter krigen, mener jeg.

Min kjære tante holder væren, min mor

står i forkle og en pels om halsen (var

det en rev pappa hadde knertet?).

Bak henne til høyre står en annen tante

(hun er 92 år nå) med hatt.

Helt til høyre står min bestemor

med skinnlue og koffert!

Bak tante med sauen står hennes aller

beste venninne (hun er borte nå), og

søstra til venninna står som

nummer to fra høyre!

Det var henne vi besøkte i

Honningsvåg!

Bak kan vi se slipsteinen!

Og ura, der kunne vi rope og få ekko!

Nå vet ikke ungene hva ekko er, det

er for mye skog som har vokst opp

etter at folk ikke finner det lønnsomt

mer å drive med dyr!

(For dem som ikke ser sammenhengen:

Dyra åt opp små planter av bjørk og

selje, slik at de ikke fikk vokse opp.)

Historisk vedtak...

I går kveld samlet bygdefolket seg på

samfunnshuset på Alteidet for å avgjøre

husets skjebne.

Bygda består stort sett av eldre folk,

og det er ikke lett å få folk til diverse

styrer for lag og foreninger.

Derfor var det de siste årene et felles

styre for idrettslaget med to hytter,

båthamna med værproblemer og

grendelaget med ansvar for

samfunnshuset.

(Husflidshuset har eget styre som

klarer det økonomiske der etter at

vi var meldt ut av Husflidslaget.)

(Og hvis noen lurer på hva med den

fine fiskeplassen, så styres den av

Handikapp-laget i kommunen.)

Men etter at skolen ble lagt ned, får

ikke samfunnshuset inntekt fra

kommunen mer for leie av gymsal.

Og bygda klarer ikke lenger å stå

på med loddsalg og loppemarkeder

for å betale utgiftene til  forsikring,

strøm og vedlikehold.

Derfor hadde vi møte på kafeen

innafor storsalen. Ordføreren var til stede.

(Bildene er tatt etter at møtet var over.)

I fjor hadde vi dugnadsgjeng som

fikset og fornyet kjøkkenet.

De holdt på hardt og lenge, og fint

ble det!

Til venstre innafor buen ble det laget

kjølerom, en nødvendighet ved selskaper.

Jeg tok noen bilder i storsalen.

Her var det gymnastikk for skolen

siden jeg gikk i 2.klasse!

Her ser vi scenen. Her ble det holdt

17.mai-taler og annet, og

juleforestillinger hvor skolen

underholdt!

Vi har vel stått der og sunget og

spilt skuespill, de fleste av oss!

Dette bildet er av Emil Ness fra

Saltdalen, lærer for flere generasjoner,

som står på den samme scenen med

skolefana en 17. mai for mange år siden.

Dette er til venstre for scenen, døra fører

ned til dusjer og toalett.

Klatrevegg.

Vanlig utstyr i de fleste gymrom.

Denne salen har vært brukt til blant

annet runde fødselsdager, bygdefester,

konfirmasjoner og i det siste loppe-

markeder for å få hjula til å gå rundt.

Galleri var det også laget her i sin tid.

Sanitetsforeningen hadde sine rom i

huset, der de sørget for at folk kunne

komme hit og bade i tida etter krigen

da det ikke var bad rundt over alt!

Og til slutt må nevnes at da

kommunesenteret lå på Alteidet, hadde

kommunen kontorer i huset.

Men nå er det avgjort:

Vi makter ikke med huset mer.

Kommunen skal bistå oss med å få

oppløst et eldgammelt aksjelag og få

avviklet det som må til...

Takk for alt, kjære samfunnshus!

Og er her noen feil i innlegget, og viktige

ting er glemt, så skriv det på i kommentarfeltet

under!

"Finere" språk...

Jeg vil bruke disse to bildene

når jeg skal skrive om "finere" språk.

Det var Viola fra Oslo som spurte hva

jeg egentlig mente med det.

Viola er ei historieinteressert dame,

med bloggen Refleksjoner,

og hun har massevis av skjønne

fotografier! Besøk henne!

Dette bildet er tatt før krigen, det er

 av min yngste tante og avdøde onkel

nedenfor huset til min mors foreldre.

De er på en kjelke nede ved veien,

huset oppe på bakken ble brent under

evakueringa.

Vi ser sykkel og ski, vanlige

framkomstmidler på den tida!

Her er mitt søskenbarn og jeg etter

krigen, cirka 1951, på samme sted,

litt høyere oppe i bakken enn

det forrige.

Her er husene gjenreist, fjøset

først, så huset til folk.

*

Da jeg vokste opp, (er født i 1948),

var det full aktivitet overalt med

bygging og vekst.

Vi (befolkningen i Kvænangen) var

stort sett etterkommere etter samer,

finnlendere, svensker og nordmenn.

*

Det ble snakket tre språk i

Kvænangen, norsk, finsk og samisk.

De fleste behersket to eller tre språk.

De som var samer eller finnlendere

var lavest på rangstigen, samer

nederst. Derfor skjulte de sin

etnisitet, de sa de var norsk.

*

Så var det noen som snakket finere

enn andre. Det var leger, lærere og

slike som Giæver som jeg nevnte

i innlegget "Holmen ved Stranda".

Alle var folk med utdanning, de

hadde ledende stillinger med dertil

hørende autoritet og myndighet.

Mine foreldre og andre respekterte

disse folkene, og de lærte oss å

hilse pent og oppføre oss pent!

Men de snakket noe som for meg

var bokmål, eller noe i den dur,

det var folk som kom sørfra og

besatte stillinger i det

krigsrammede Nord-Norge.

*

Vi lærte fort at språket deres var fint.

Jeg husker at mine foreldre hadde

problemer med ordet De, som ikke

var vanlig i dagligtalen vår.

Når mamma skulle si De, ble

resten av setningen noenlunde

 bokmål.

I store deler av Finnmark hvor det

ble snakket mer samisk, kom det

lærere og embetsmenn sørfra, og

barna lærte norsk av dem. Bokmål.

Derfor sier de jeg i Øst-Finnmark!

Og flere bokmålord enn i Troms...

*

Senere fikk jeg høre historier om

folk som reiste til Oslo for å

få jobb. De ble ikke forstått, og

måtte forandre språket.

Vi forstod fort at vårt språk

var mindreverdig, og det tok

lang tid før dialektene ble mer

brukt og forstått .

*

Språk er makt...

Holmen ved stranda på Alteidet

Dette er Holmen innerst i fjorden på

Alteidet (den hadde ikke noe annet

navn enn Holmen!).

Da jeg vaks opp, fikk vi ikke gå dit,

for når det ble flo sjø, var adgangen

stengt, og de som var der da, måtte

vente til det ble fjæra sjø igjen.

Noen sauer brukte å gå dit, og da ble

alltid fuglene på Holmen uroet.

Derfor het det seg at Holmen var

fredet, jeg vet ikke om så var tilfelle,

men vi unger holdt oss unna.

*

Men nå er her ikke sauer heller mere,

og derfor har det begynt å vokse

trær på Holmen.

Det er veldig uvant å se!

Her går en liten vei ned til fjæra.

Og her vokser det hvitkløver

og øyentrøst.

Massevis av øyentrøst!

Hvitkløveren har hatt sin tur tidligere.

Jeg er så glad i denne uanselige

blomsten, for den er virkelig liten,

3 - 5 cm høy.

Og bestemor lærte meg å se denne!

Fjæra her på Alteidet var langgrunn,

folk henta sand her til støyping.

Og tenk: Fjæra hadde et navn:

Stranda!

Årsaken til at stranda ble et

egennavn må vel tilskrives at her

var det folk med et "finere" språk

som bodde, som sa

stranden om fjæra!

Og her bodde de.

I 1839 kjøpte Peder Borch Giæver

Alteidet handelssted, med massevis av

utmark tilhørende.

Her var mange hus før krigen,her var

stort hushold med mange tjenere.

Her var bakeri, notbøteri, brygge

og tinglokale i tillegg til hovedbygning,

sidebygning, drengstuebygning og

snekkerverksted.

I 1900 var her til og med

telefonistinne og lærerinne med

en elev som lærte hushold!

Og to handelsbetjenter!

Min tante har arbeidet der.

*

Nå står det bare to hus på

tomta, det ene er gjenreisningshus,

det andre er bygd på tomta til

bakeriet på 50-tallet.

*

Men fortsatt er Giævereiendommen

stor, med plantet skog flere steder.

Skogsveitur

Jeg har vært på skogsvei-tur i dag.

Starten var ved det gamle

samfunnshuset tvers over veien

der husflidshuset ligger.

Jeg kjørte opp til idrettsbanen,

og gikk videre derfra.

Turen ble mye lenger enn jeg hadde

tenkt, så jeg vil vise dere toppen

først, og så turen nedover igjen!

Langt oppe gikk jeg på en haug ved

veien, for å se hvor jeg var.

Og langt der nede, til høyre for

midten, bor vi!

Veien fortsatte videre oppover, men

jeg snudde her.

Og jeg gikk nedover igjen...

Vannet har brukt veien som elv...

Der dukket det noen fjell opp!

Landskapet forandrer seg stadig!

Gikk jeg virkelig så langt?

Jeg så jo egentlig etter lavarter.

Flere fjell.

Hva er det mørke i svingen?

Det var bare en rotvelt...

Men her ser vi litt av Alteidet, og vi

ser Jøkelfjord-veien!

Ei lysmast! Det har vært aktivitet

her om vinteren tidligere!

Lysløype som skulle være et

tilbud i vintermørket!

En ny sving og mer fjell...

Her står bilen, ved den gamle

idrettsplassen.

Vi kan se fotballbanen.

Det var tider det, nå er det

bare minner...

Restene etter en hoppbakke...

Og muren til idrettshuset som

nå er revet ned.

Før i tida, før oljen,

hadde Norge råd til å holde liv i

de små plassene i distriktene...

Og i idretten...

Et godt stykke ned med bil, og vi er

ved den gamle skolen der jeg gikk

fra 2. klasse i 1956, hvis jeg

husker rett.

På fotballbanen der sparket jeg fotball

med guttene. Mitt opprør startet her.

Nå er det bålplass midt på banen.

Da skolen ble lagt ned i fjor, ble

skolen kjøpt av Finnmarkskollektivet,

et rusavvenningssted rett over grensa.

Et steinkast nedenfor ser vi

samfunnshuset, som tidligere var

kommunehus da Alteidet var

kommunesenter.

Nå er alt lagt til Burfjord.

Sett fra E6.

Nå er det grendelaget som tar

seg av huset.

Her holdes loppemarkeder og det

leies ut som møtelokaler for å få

penger til drift og vedlikehold.

Som sagt, det tidligere Norge

uten oljen hadde råd til å bygge

huset, nå når vi er rike, må det

dugnader og loppemarkeder til for

å holde det ved like...

Det er trist når distriktene

legges ned. Men sånn er det.

Snart kommer også fjøsene til

byene, for vi må jo ha melk...

Og her ved samfunnshuset begynte

min avstikker.

Takk for følget! Nå går vi hjem

hver til vårt!

Sjøsamer

Dette blir et vanskelig innlegg.
Men må jeg, så må jeg.
En blogger sa at hun ikke visste hva sjøsamer var.

Samene i Norge, hvem har ikke sett idylliserte bilder av en same i fargerik kofte ved en rein, og med en gamme eller en lavvo i bakgrunnen.
Slike bilder har mange tatt av samer som har stått ved veien og solgt souvenirer.
Samefolket er todelt, i hvert fall!
Fjellsamer og sjøsamer. (Vi sa fjellfinn og slogfinn, ingen hadde stemplet ordbruken som rasistisk!) (Dessuten heter det Finnmark, ikke Samemark! Har de høye herrer navnebestemmerne tenkt på det?)
Vel, vel, ro ned...
Fjellsamene bor inne på Finnmarksvidda om vinteren med sine rein, og flytter til kysten med dem om sommeren.
Sjøsamene hadde ikke reinflokker, de snakket samisk, og drev med småbruk og fiske.
De finnes langs hele Troms- og Finnmarkskysten den dag i dag, men de fleste kaller seg ikke for samer.

Dette bildet er tatt ca. år 1928.
Det er min bestemor med sine fire barn, pluss en gutt (nr.3), som var sønn til fotografen.
Bestemor var sjøsame.
Hun vokste opp som et av fire barn, og hun snakka bare lappisk (samisk).
Familien snakka også lappisk (samisk), men jeg antar at de også hadde vært nødt til å lære seg norsk, for å få et stykke jord.
I folketellingen av 1865 ser jeg at faren var husmann med jord og fisker.
De hadde 2 kyr, 7 får (sauer), og de hadde satt 1/2 tønne poteter.

Da bestemor skulle begynne på skolen sa hun på lappisk: -Nå skal jeg bli så fin at jeg skal si "skjerekka"!
Det siste ordet var på norsk, og henspeilte på et skap hvor de hadde skår til å henge skjeiene i.

Hun ble med barn med en finnlender fra en familie som hadde flyttet fra hungersnøden i Finland.
Han måtte gifte seg med henne, og de fikk 4 barn.
I denne tiden var det tredeling av folket.
Nr 1: Nordmannen.
Nr.2. Finnlenderen.
Nr.3. Sjøsamen.

Men i vår fjord var det slik at folk lærte seg alle tre språkene, for å kunne samhandle med og forstå hverandre.
Men folk snakket plutselig ikke om at de var samer. Det var mindreverdig. I folketellingene framover kan vi se om etnisitet: Lappisk, rettet til norsk.

Så jeg vokste opp uten å ane. Jeg visste riktignok at bestemor snakket samisk med fjellsamer når hun og jeg møtte dem på veien, men en gang kom også en nabo forbi, og da sa bestemor til fjellsamen: Eg forstår ikke!
Ho ville ikke at naboen skulle vite at hun forstod samisk!
Jeg var lita, og forstod ikke dette.
Men da jeg begynte på høgskolen i Alta, gikk det noen lys opp for meg, og jeg fikk en venninne som var fjellsame. Det var en tid full av åpenbaringer og forståelse.

Pappa ble rasende da jeg begynte å snakke med ham om dette hjemme!
Han hadde blitt ertet nok med at han hadde gått i komager, han ville ikke ha dette om igjen!
Sånn var det i mange hjem under Alta-saka, med folk som satt i kjettinger for å stoppe utbygginga.

Men nå vil ikke mange fjellsamer

erkjenne at sjøsamene er samer.

Det er bare samer med rein som er samer!

Jeg hadde ei venninne i Lahpoluobbal,

ved Kautokeino, hun var same, men også rektor.

Hun ble heller ikke anerkjent som same

mer, siden hun ikke passet sin egen flokk!

Nå vil eliten av fjellsamer ha steder der

sjøsamene har hatt i alle år, ved kysten.

Men ikke for at sjøsamene skal kunne fiske

som før, for de er jo ikke anerkjent!

Nei, men for at de kan ta reinen ned

til nye steder ved kysten, kjøpe hus der

(som de får statsstøtte til), og eie mer jord.

Denne striden vil ikke regjeringen ta i med

ildtang, de sier ja til alt fjellsamene vil.

Hvis ikke, blir de kalt for rasister!

HUFF

Norge, vårt lange land...

På dette oversiktskartet er Norge

delt i to like nord for Brønnøysund.

Trondheim ligger ca. 2/3 oppe på

detførste kartet, og

Bodø ligger ca 1/4 opp på det

andre kartet.

Fra Trondheim og opp Nord-Norge

går det en hovedferdselsåre, E6.

Trondheim - Bodø har en til,

jernbanen.

Men det er ikke mange som bor

i nærheten av en jernbanestasjon.

Det er det kanskje ikke sør

for Trondheim heller,

utenom de største byene.

Det røde her er veiene i Nord-Troms.
E6 er hovedferdselsåren.
Vi kan se veiavstikkere til kysten
og til Sverige eller Finland.
Jeg bor øverst til høyre
der veien svinger sørover
etter å ha kommet fra øst.

Veien går store strekninger langs havet,
her er det en smal stripe hvor
folk har bosatt seg.
Noen steder er det litt større plass.
Men folk bodde langs havet før
det kom veier hit.
Da var havet vår ferdselsåre.